Hva hendte med Dutchbat?

Når den bosniske scenekunstneren Tea Tupajić viser sitt nyeste stykke neste uke i Bergen, er det inspirert av de nederlandske soldatene hun beskriver som «Hverken uskyldige eller skyldige» etter sitt oppdrag i Srebrenica. Hvem var de, og hvorfor gikk det så galt?

Dutchbat

Dutchbat var en nederlandsk bataljon under FNs kommando i operasjonen UNPROFOR (United Nations Protection Force). Bataljonen ble dannet raskt for å bistå som en fredsbevarende styrke i det tidligere Jugoslavia, og skulle spesifikt sørge for at Sikkerhetsrådets resolusjon 819 ble opprettholdt, som skulle sikre de muslimske enklavene og Srebrenica som var erklært som en «safe zone».

Som mange andre eksempler også viser, var Dutchbat med sitt fredsbevarende mandat alt for lett væpnet til å kunne drive reellt forsvar mot en aggressiv motpart. Da de bosnisk-serbiske styrkene til Ratko Mladić inntok området var de nederlandske styrkene utklasset både i antall soldater og tilgjengelig våpenarsenal. De søkte også sin fungerende operasjon UNPROFOR om luftstøtte, men forespørselen ble avvist.

Etter at serbiske styrker tok de facto kontroll over Srebrenica, utspant flere massakre seg i og rundt byen som til sammen tok livet av rundt 8000 bosnisk-muslimske menn og gutter. Hendelsene varierte i omfang fra 17 menn som ble skutt ved elven Jadar, til mellom 1000 og 1500 menn som ble sperret inne i et varehus i Kravica, hvor de ble innesperret og møtt med blant annet håndgranater som ble kastet inn.

I 2016 gikk flere av Dutchbats veteraner til sak mot den nederlandske regjeringen, for å ha sendt de til et oppdrag som var dømt til å mislykkes, og anklager regjeringen for alvorlig uaktsomhet. I Haag har den nederlandske regjeringen også blitt dømt til å betale erstatninger til rundt 300 ofres etterlatte, for å ha overgitt dem til serbiske styrker selv om de ifølge dommen; «Visste eller burde visst at mennene ikke bare ville bli rutinemessig registrert, men var i reell fare for å bli utsatt for tortur eller henrettet». Nederland har bidratt med rundt 5 millioner euro i året for å gjenreise Srebrenica, og FNs rolle har også blitt mer belyst de siste årene, blant annet gjennom å hele 10 ganger ha nektet styrkene hjelp i luften. Likevel hevder mange at styrkene selv også kunne beskyttet befolkningen i mye større grad enn man gjorde.

Tirsdag 13. november arrangerer Teatergarasjen BIT og Bergen Offentlige Bibliotek foredrag om temaet.

Srebrenica_Potocari_Memorial_2.JPG

En av gravlundene etter Srebrenica-massakeren.

Marko Duric arrestert i Mitrovica

Spesialenheter fra Kosovos politi arresterte Duric, som i Serbia har tittelen «leder for Kosovokontoret» under et møte i Nord-Mitrovica, med grunnlag i ulovlig ankomst til landet.

policiaekosovesspecial.jpg

Etter at Duric ble løslatt og overgitt til serbiske myndigheter, har Den serbiske listen annonsert at de vurderer å trekke seg fra alle funksjoner i Kosovos politiske institusjoner. Den serbiske listen har hatt makt i Kosovo i nær to tiår gjennom reserverte seter, og er direkte styrt fra Beograd. Dette har skjedd innenfor konstitusjonelle rammer, men har vært en kontinuerlig kilde til politiske lockdowns og komplikasjoner.

Serbias president, Aleksander Vucic, er rasende på myndighetene i Kosovo og beskriver arrestasjonen som unødvendig, brutal, sjokkerende og et angrep på en lovlig valgt serbisk representant. Vucic har også tatt kontakt med Federica Mogherini, EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, for å diskutere saken. Stemningen i Nord-Kosovo er spent.

Video fra arrestasjonen er lagt ut her og her.

Marko_Duric_direktor_kancelarije_za_KiM

Marko Duric er nå løslatt og utlevert til serbiske myndigheter. Pressemeldingen fra Kosovos politi konkluderte med at Duric ikke hadde tillatelse til å oppholde seg i republikkens territorium, og at oppmøtet var basert på forventninger om motstand.

Skrevet av Mariana Qamile Rød. 

Vestbalkan.com på Facebook her.

 

Den syngende ambassadøren

Bosnia-Hercegovinas nye ambassadør til Norge, Nedim Makarevic, trodde han kanskje ville bli sendt til Libya etter han var ferdig som ambassadør til Pakistan og Afghanistan. I stedet ble han sendt til Drammensveien, og vil gjerne ha kong Harald til Bosnia.

b_171130109.jpg

Rock i Peshawar
Makarevic ser ikke på seg selv som en tradisjonell diplomat. Han har studerte for å bli elektroingeniør, men endte til slutt opp med en doktorgrad innen forretningsadministrasjon med IT-sikkerhet som spesialfelt. Etter 15 års arbeid for blant annet Deutsche Bank og Volkswagen, ble Makarevic Bosnias ambassadør i Pakistan og Afghanistan.

Her startet han band sammen med den danske, japanske og australske ambassadøren, hvor blant annet The Beatles sin musikk ble spredt til Islamabads innbyggere. Bandet arrangerte mange veldedighetskonserter, men en stikker seg ut for Makarevic:
– Etter Talibans skoleangrep i Peshawar var jeg veldig ute av meg. 132 barn ble drept, det er vanskelig å beskrive med ord hva man tenker om noe så grusomt. Men det var vanskelig å få mye internasjonal oppmerksomhet rundt dette, og generelt fokus på og støtte til Pakistan. Like etter kom angrepet på Charlie Hebdos kontorer i Paris, og hele verden ble kledt i franske farger. Det er flott, men alle liv er like mye verdt. Så da lagde vi musikk for å hedre Peshawars ofre, lastet det opp, og fikk ganske raskt en million views på YouTube. Det er et av mine beste minner fra Pakistan.

Ønsker en organisert diaspora

Norsk-bosniere er en av de største etniske minoritetsgruppene i Norge. Da krigen brøt ut tidlig på 90-tallet, var det mange kritiske stemmer som bekymret seg for den store mengden bosniske flyktninger som kom på kort tid. De mulige negative konsekvensene som ble fremstilt, har norsk-bosnierne kraftig motbevist – de er blant de etniske gruppene som gjør det best utdanningsmessig, de fleste er i arbeid og er godt sosialt integrert. Integreringen av bosniere har faktisk gått så bra, at ambassadøren ser en kime av grunn til bekymring;
– Det er flott at de har integrert seg, det er heller ikke så overraskende med deres europeiske bakgrunn. Men dette grenser til assimilering, at man nesten helt glemmer sin bakgrunn. En sterk diaspora må være en organisert diaspora, og det er ønskelig fra vår side å opprettholde en sterk kontakt mellom diasporaen og selve Bosnia. Dette er mennesker som kan bidra med fantastisk mye om de vil. Jeg håper at en del av de også mentalt kommer tilbake, men interessen er ikke alltid like stor.

Muligheter for sterkere bilaterale relasjoner

Makarevic har funnet seg til rette på Økern i Oslo, og liker byen, selv i den arktiske kulden. Prisnivået jobber han fortsatt med å venne seg til.
Ambassadøren skryter av de gode bilaterale båndene mellom Norge og Bosnia-Herecegovina. Han fremhever særlig den norske innsatsen med minerydding etter krigen i Bosnia som ekstraordinær, og som kanskje den største grunnen til Bosnias gode syn på Norge. I fremtiden ser Makarevic muligheter for sterkere og mer omfattende samarbeid på flere områder:
– Det er stort forbedringspotensiale med tanke på bilateral handel. Innenfor utdanning, kunne studentutveksling og generelt sterkere bånd mellom institusjoner vært en god praksis. Og så hadde det gjort seg hvis kong Harald kom til Bosnia. Kong Olav var tilstede under vinter OL i Sarajevo i 1984, og vi ønsker gjerne å ha kongefamilien på besøk igjen.

Forsiktig optimisme for Bosnia

Samtaler om Bosnias nære fremtid blir ofte innledet med optimisme, etterfulgt av et «men». Makarevic sier det er mange positive utviklinger på gang, men at man mister litt av motivasjonen når resultatene ofte uteblir.
– I Bosnia er det stadig flere som emigrerer. Det er ikke bare det vi kjenner som «brain drain», folk med all slags varierende sosioøkonomiske bakgrunner drar. Da kan man jo lure litt på hva man kjemper for. Bosnia har for eksempel kjempepotensiale innenfor turisme. Fint sommerklima, masse historie, strender og lave priser. Men så drar folk likevel for det meste på ferie til andre land.
Flere nye industrier og bedrifter har poppet opp i Bosnia de siste årene, og man mener også landet sitter på olje- og gassreserver som man trenger hjelp utenfra for å utrede. Ofte forsvinner disse nyhetene bak overskrifter om kontinuerlig etnisk spenning.
– Det er bare 23 år siden vi hadde en helt forferdelig krig. Det tar tid å lege, men vi har kommet langt. Det blir ikke noen ny krig. Det internasjonale samfunnet må også finne ut hva de vil med Bosnia. Overstatlige organer har blitt tildelt betraktelige fullmakter, uten at de nødvendigvis har blitt brukt. Derfor har vi krigsforbrytere på frifot, blant annet, og det skaper frustrasjon. Men vi er på rett vei, både med tanke på medlemskap i EU og NATO.

Skrevet av Mariana Qamile Rød

Serbias nye strategi mot anerkjennelse av Kosovo

Det internasjonale samfunnet forventer i den nåværende fasen av forhandlinger mellom de to landene, fra Kosovo så vel som Serbia, at det skal gå mot en endelig permanent løsning og normalisering av forholdet mellom de to. Serbias lobbyvirksomhet mot land som har anerkjent Kosovo, da særlig i Afrika, er derimot intensivert, med ønske om å få landene til å trekke tilbake sin anerkjennelse.

albert-730x440.png

Foto: Insajderi Gazeta Online

Skrevet av Labinot Hajdari

Den serbiske regjeringens lobbyvirksomhet har vært rettet mot flere afrikanske land, inkludert Guinea-Bissau, som avslo å forhandle om temaet. Guinea-Bissau har gjennom sine regjeringsrepresentanter på nytt bekreftet at anerkjennelsen av Kosovos selvstendighet er gyldig, og bekreftet sin støtte til det lille landet.

Det serbiske diplomatiske oppdraget som er støttet av Russland for å minske antall stater som har anerkjent Kosovos uavhengighet har flyttet sitt fokus til det afrikanske kontinentet. Sist ute er republikken Burundi, som har varslet av de vurderer å trekke tilbake sin anerkjennelse av Kosovo. Dette til tross for at det ikke eksisterer en praksis internasjonalt for å tilbaketrekke anerkjennelse.

Denne uken møtte Burundis utenriksminister Alain Aimé Nyamitwe sin serbiske motpart Ivica Dacic, hvor en eventuell tilbaketrekking og gjenopprettelse av kontakt mellom de to statene ble diskutert.

Nyamitwe erklærte i et intervju med avisen “Zëri i Amerikës” at Burundi muligens vil gå tilbake til posisjonen de stod ved før 2012 da de anerkjente Kosovos selvstendighet. Men til tross for den burundiske regjeringens nye standpunkt, har ikke landets president Pierre Nkurunziza anerkjent denne beslutningen.

I et brev Burundis ambassadør i FN, Albert Shingiro, har sendt til Kosovos statsminister Ramush Haradinaj og utenriksminister Behgjet Pacolli, kommer det frem at landet har blitt tilbudt «mange ting» dersom de går med på å trekke anerkjennelsen tilbake. Ambassadør Shingiro forklarer også at det er økende serbisk engasjement i andre afrikanske land, som den Sentralafrikanske Republikk.

I et intervju om den serbiske lobbyvirksomheten med radiostasjonen «Radio Evropa e Lirë», slo USAs ambassadør i Prishtina, Greg Delawie, fast at USAs støtte til Kosovos selvstendighet er urokkelig, og at selvstendigheten er irreversibel. Delawie har bedt de andre statene som ikke formelt sett har anerkjent dette faktumet om å gjøre det, og å handle deretter, for å sikre fred og stabilitet på Balkan og hjelpe landene i regionen på veien mot medlemskap i de europeiske institusjonene.

Til tross for den siste utviklingen, er jeg optimist, og tror Kosovo og landets allierte vil klare å holde fokus på de viktige politiske sakene, samt styrke landets stilling internasjonalt.

Etter Kosovos selvstendighetserklæring 17. februar 2008, har 116 land anerkjent Kosovo som en selvstendig stat. Den største innsatsen fra Kosovos side er nå rettet inn mot de 5 EU-landene som fortsatt ikke har anerkjent Kosovos selvstendighet; Spania, Hellas, Slovakia, Romania og Kypros. Norge var et av landene som først anerkjente Kosovos selvstendighet, og har bidratt med hjelp på mange forskjellige områder for å styrke Kosovos institusjoner.

Albanias «Sworn Virgins»

I Albanias historisk sett mest patriarkalske områder, avla noen kvinner en ed om å leve i sølibat – og å leve som menn.

paola-favoino-burneshe

Foto: Paola Favoini (fotografens hjemmeside: www.paolafavoino.com)

Skrevet av Mariana Qamile Rød

En sworn virgin, eller burrneshe, avla ed om et livslangt sølibat, kledde seg i herreklær, og ble på den måten fritatt fra alle begrensninger satt på kvinner hovedsakelig i Nord-Albania. Lek Dukagjins Kanun er et flere århundrer gammelt dokument som fastsetter lover og reguleringer – og har vært basis for mange av normene i området. Dokumentet dikterer en patrilineal familie, og svigerdøtre flytter inn i svigerfamiliens hjem. Begrensninger på kvinners rettigheter omhandlet alt fra sigarettrøyking til kjøp av land.

Musikk og arbeid

Når en kvinne avla ed om å bli en burrneshe, i en formell seremoni, kunne hun ta et mannlig navn, bære våpen, røyke sigaretter, ta arbeid tradisjonelt sett reservert for menn, spille musikk og ta rollen som overhode i en familie – hvis burrneshen for eksempel levde med sine søstre. Hun ble også sosialt fri, og kunne sosialisere seg med menn.

Flere årsaker har blitt oppgitt blant kvinnene som valgte å ta dette valget. Noen ble sworn virgins for å unngå et uønsket arrangert ekteskap, eller ekteskap generelt. Andre ønsket ikke å skilles fra egen familie – mens andre oppga at de følte seg som menn fra tidlig alder. Dermed kunne de på en sosialt akseptabel måte slippe følelsen av å være fanget i feil kropp. Andre igjen oppga enkelt og greit ønsket om frihet, og å ikke være noens eiendom.

De siste burrneshene

Ved tidligere tiders arrangerte ekteskap, som kunne finne sted i teorien før barn engang var født, ville et slikt valg være kvinnens eneste for å unngå å skade noens ære og potensielt risikere en blodfeide. Etter hvert som kvinners rettigheter har bedret seg også på Balkan, har skikken blitt overflødig. Kvinner som nå tar et oppgjør med patriarkalske holdninger og / eller egen familie, trenger ikke å ta det drastiske skrittet å leve som en mann. Det sosialistiske Albania initierte juridisk likestilling av kvinner og menn, og det ble mindre og mindre oppfordret til å ta valget om å leve som en burrneshe. De siste burrneshene lever nå hovedsakelig i fjellandsbyer, men flere har i takt med samfunnsutviklingen flyttet inn til byene.

Praksisen med sworn virgins er i all hovedsak dødd ut, men noen av de eldste lever fortsatt. Det er vanskelig å finne spor av skikken lenger nordover på Balkan, men i de albanske områdene estimeres det at det fortsatt finnes mellom 50 og flere hundre sworn virgins, og noen få lever fortsatt i nabolandene.

Durham_2532.jpg

Foto: Edith Durham / Wikimedia Commons

Kilder: https://www.nytimes.com/2008/06/23/world/europe/23iht-virgins.4.13927949.html

https://www.theguardian.com/world/2014/aug/05/women-celibacy-oath-men-rights-albania

Hvem er Ana Brnabic?

LHBTI-rettigheter står svakt på Balkan. Likevel er verdens andre lesbiske regjeringssjef fra Serbia. Hva er historien bak Serbias unge statsminister – Ana Brnabic?

800px-Branislav_Nedimovic,_Ana_Brnabic,_Igor_Mirovic_croppedBrnabic sammen med landbruksminister Branislav Nedimovic (t.v.) og den serbiske politikeren og poeten Igor Mirovic.

Skrevet av Mariana Qamile Rød

Da Serbias tidligere statsminister Aleksandar Vucic inntok presidentembetet foreslo han Brnabic som statsminister, og hennes regjering ble godkjent av den serbiske nasjonalforsamlingen i juni 2017. Før dette har Brnabic, som var 41 år gammel da hun ble statsminister i fjor, hatt ledende stillinger innen forskjellige direktorater i Serbia. Hun har vært minister for offentlig administrasjon og lokalt selvstyre, ledet den serbiske regjeringens innovasjonsråd og ledet Serbias råd for nasjonale minoriteter. Blant annet.

Brnabics tidlige liv er en typisk fortelling om politikere på Balkan. Bestefar som sloss med de jugoslaviske partisanene, foreldre som flyttet til Beograd for å prøve lykken etter endte studier. Men hennes historie blir tidlig spesiell. Hun utdannet seg i England, og fikk i svært ung alder ansvaret for internasjonale investeringer i Serbia verdt mange hundre millioner euro. Hennes politiske kampsaker inkluderer anti-korrupsjonsarbeid og modernisering av den serbiske offentlige sektoren.

Ana_Brnabić

Brnabic etter å ha inntatt embetet som statsminister, 41 år gammel.

Det store paradokset

Valget av en lesbisk statsminister vekket håp om sosial progresjon i Serbia, men det er svært vanskelig for mange å være åpent homofil i landet. Pride-paradene går med store sikkerhetsopplegg, og landets president Aleksandar Vucic deltok ikke fordi han;

Hadde veldig viktig arbeid å gjøre, men hadde ikke hatt noen interesse av å gå om han ikke hadde viktig arbeid den dagen heller.

Forskning utført av the Commissioner for Protection of Equality i 2012 viste at 48 % av Serbias befolkning mente homofili var en sykdom. Hatkriminalitet mot LHBTI-personer oppløses og straffes så godt som aldri. De sterke negative assosiasjonene mot LHBTI-personer tilskrives i første omgang holdningene til den Serbisk-Ortodokse kirken, som igjen blir støttet av viktige politiske figurer, og opprettholdt i gatene gjennom en kultur preget av gjenger, både nasjonalistiske og de etter hvert så kjente fotball-hooligansene.

Folket valgte heller ikke Brnabic, det var Aleksandar Vucic. Det spekuleres i om valget av Brnabic, som hadde vært politisk aktiv i ett år og ikke formelt tilhører noe politisk parti, var del av en strategi for å vise Serbia frem til EU som moderne og liberalt. Vucic har gjort fremskritt i å ta Serbia videre i forhandlingene med EU, men hans kritikere på hjemmebane anklager hans politiske regime for å utvikle seg i en stadig mer autoritær retning.

Om valget kun var strategisk eller ikke, ser ikke ut til å bekymre den unge statsministeren noe særlig. Hun sier hun gleder seg til å være en del av Serbias videre utvikling, og håper hennes stilling kan bidra til større aksept for LHBTI-miljøet i Serbia. 

Parada_Ponosa_Beograd_2017,_12.jpgBrnabic sammen med Beograds borgermester Sinisa Mali under Prideparaden Beograd Prajd.

Foto: Ministry of Public Administration and Local Self-Government, Republic of Serbia og Media Portal Vojvodina.

Eksplosjon utenfor leiligheten til Nasim Haradinajs datter i Sverige

2. januar ble eksplosiver avfyrt ved leiligheten til Nasim Haradinajs datter. Haradinaj er fetteren til Kosovos statsminister Ramush Haradinaj, og har lenge vært aktiv i det Kosovoalbanske politiske miljøet.
Nasimi1.jpg
Eksplosivene ble plassert utenfor Haradinajs dør, ved leiligheten hennes i Helsingborg, hvor hun jobber som sykepleier og skal begynne å studere.

Nasim Haradinaj sier det foreløbig ikke er etablert et motiv bak eksplosjonen, og om dette har noe å gjøre med hans politiske aktiviteter.

– Jeg vil ikke spekulere i dette nå. Svenske myndigheter etterforsker saken, og det er som vil ha siste ord i denne saken.

Etter å ha blitt behandlet for skadene hun fikk, er Haradinajs datter blitt flyttet til et trygt sted av svensk politi.

Skrevet av Mariana Qamile Rød